Är det intelligent att bygga ”intelligenta hus”?

25 november 2013

Bild:hotnewsblog.net

Bild:hotnewsblog.net

Text: Björn Berge. Ingress: Cathrine Bülow. För några år sedan klagade folk på att de inte längre kunde byta glödlampor i nya bilar. Nu har de flesta vant sig vid tekniskt komplicerade bilar och accepterat detta, skriver norske arkitekten Björn Berge som framhåller riskerna med höteknologiska hus som allt mer liknar maskiner. Björn Berge är starkt  kritisk mot de nya byggnormer som förväntas träda i kraft i Norge 2015 och som ställer krav på passivhusstandard med highteachlösningar och mekanisk ventilation. Läs hans kritik här:

The engine isn’t responding
En kritikk av den automatiske energispare-boligen
De nye byggeforskriftene 2010 og forventningene om forskriftsfesting av passivhus fra 2015 innebærer at vi er i ferd med å passere en milepæl i den norske byggeskikken. For første gang er “kravet” om maskinering brakt inn som en forutsetning for selve det å bo. At den direkte energi- og klimamessige effekten av disse tiltakene ofte vil være tvilsom, og at det samtidig knytter seg alvorlige inneklima-messige problemstillinger til dem, er smått om senn blitt en del av den offentlige debatten. I denne artikkelen er det søkt å trenge dypere inn i noen av de sosiale, politiske og kulturelle aspektene av dette som nå må kunne kalles et skjebnesvangert paradigmeskifte.
Etter å ha fløyet med en interkontinental Airbus første gang ble jeg fortalt historien om de teknologiske prinsippene som ligger bak. Mulig at det en myte, men det sies at dette flyet er så optimalisert og finjustert i forhold til hurtighet og drivstoff-forbruk at det ikke lenger kan flyges av mennesker, men er avhengig av et bredt spekter av datamaskiner for å holde høyde og balanse. Flygerne er der utelukkende for å ivareta kontakt med flyplassene rundt omkring på kloden, om enn kanskje også for syns skyld. De vet verken hvordan flyet skal kontrolleres eller hvordan systemsvikt skal takles underveis.
Med de endringene som nå er under innføringen på bygningssektoren i Norge og de fleste EU-landene vil samme prosedyre snart også gjelde for husene våre. Det å oppholde seg innendørs vil i stadig større grad bli prisgitt et finstilt maskineri som er hevet over vår innflytelse. Styringssystemer for temperatur og belysning, helautomatiske kjeler og persienner, varmepumper, varmegjenvinnere og balanserte ventilasjonsanlegg overtar jobben som vi før gjorde selv ved å åpne og lukke vinduer, fyre i ovnen, kle på oss gensere, skru av og på lyset, trekke for gardinene osv. Og det at de tilsynelatende også gjør jobben bedre enn oss har legitimert offensiv markedsføring og subsidiepolitikk med uttrykt mål om at flest mulig skal ta denne nye teknologien i bruk.
Med de seneste endringene i den norske Plan- og bygningsloven kom også det første påbudet. Alt som bygges og rehabiliteres skal etter dette være utstyrt med balanserte ventilasjonsanlegg med varmegjenvinning. Selv om det ikke uttrykkes direkte, så blir dette konsekvensen når energidelen og ventilasjonsdelen av forskriften ses i sammenheng. For 2015 varsles innføring av passivhus-kravet, og fra 2020 trolig en ren 0-energi-standard, i begge tilfeller tiltak som drastisk vil skjerpe teknologibruken ytterligere. Parallelt med dette utvikles nå det såkalte smarthuset som i tillegg til hele arsenalet av energisparetiltak også vil inneholde en rekke tilleggsytelser, som sikkerhetsmekanismer knyttet til eldre og funksjonshemmede. Er dørene lukket og låst?, er kokeplatene slått av?, og på et enda mer avansert nivå: om hjerterytmen er bra, om medisinen er tatt osv. Alt sammen tiltak med de beste intensjoner, og således på samme måte som for energitiltakene, meget velegnede for innlemming i senere byggeforskrifter, om enn da under andre paraplyer, som “Universell utforming”, “Brannsikkerhet” osv.
Selv om denne utviklingen skjer innen alle bygningstyper vil jeg i det følgende konsentrere meg om boligen. Det er denne som danner basis for livene våre, og det er her vi er som mest sårbare. Spørsmålet blir så, trass i alle gode intensjoner, om vi er på riktig spor. Hvordan stemmer tiltakene som nå innføres og langt på vei påbys med vår oppfattelse av den gode bolig og et fritt og meningsfylt liv? Og hvordan endres eventuelt forutsetningene for dette? Tar standardiseringen av temperatur, fuktighet og lukt som ligger som en betingelse for teknologivalget, fra oss utfoldelses- og opplevelsesmuligheter? Og vil vi i det hele tatt være i stand til å oppfylle kravene om disiplin og medgjørlighet som teknologien stiller til oss?
Avslutningsvis vil jeg diskutere sjansene for måloppnåelse. Er energieffektivisering veien å gå for å få bukt med klimakrisen? Jeg tror ikke det. I alle fall ikke uten en kraftig opprydding i premissene som i dag legges til grunn.
Vekstøkonomi og teknologivalg

I Eu’s energidirektiv (2008) som danner grunnlaget for så vel nye norske byggeforskrifter som planene om en overordnet passivhus-standard, legges det stor vekt på potensialet for vekst i arbeidsplasser. Man snakker om 280.000 til 450.000 nye jobber i byggebransjen og til energi-sertifisering og -revisjon, inspeksjon av varme- og ventilasjonssystemer. I tillegg kommer nye jobber i industrien til produksjon av enøk-komponenter og -materialer. Forventningene mobiliserer også i aksjemarkedene. I filmen Money never sleeps, som må kunne regnes som en god indikator, slår erke-kapitalisten Gordon Gekko fast at Green is the new bubble.
Det økonomiske systemet vårt vil tilsynelatende ikke fungere uten vekst. I økonomisk teori benyttes begrepet creative destruction. Det beskriver innovasjon som den egentlige drivkraften bak langsiktig økonomisk vekst, ved at nytt kontinuerlig rydder ut det gamle. Vi kjenner godt til mønsteret innen dataverdenen. Først skaffer man seg basisproduktet. Deretter kommer den bærbare versjonen, og etterhvert den trådløse. Og til slutt en ny versjon av det opprinnelige produktet. I tillegg til å være salgbare for en pris som gir god inntjening skal produktene også være kompliserte nok til å kunne kommersialiseres. Folk bør ikke selv kunne lage dem, helst heller ikke vedlikeholde dem. Dermed sikres forbruket og således kapitalstrømmen gjennom samfunnet.
Vekst og inntjening i det private næringslivet driver også staten. Og hvis produktene samtidig kan sies å inngå i den gode saks tjeneste, som dyrevelferd, ulykkes-sikring i barnehagene og forebygging av klimakrisen, er det etter hvert nesten blitt rutine i at myndighetene i de europeiske landene legger inn nærings-stimulanser.
Stadig oftere stilles det også krav om at produkter skal tas i bruk. Sanden i barnehage-sandkassene kan ikke lenger hentes på dugnad fra stranda eller nærmeste sandtak, den er et spesialforedlet produkt som må kjøpes fra en sentral leverandør. Det er ikke akseptert å dekke med halm i ku-båsene, man krever madrasser av trykksterk skumgummi. Heller ikke i bygningspolitikken tas det sikte på å åpne opp for enkle innfallsvinkler. Det er således helt logisk at naturlig ventilasjon vrakes til fordel for mer komplekse og høymekaniserte ventilasjonsstrategier.
I tråd med dogmet om creative destruction vil også passivhuset etter hvert måtte drepes. Vi har allerede fått modellen 0-huset som i neste omgang vil forbigås av det såkalte + huset. Og så rigide og spesialiserte som disse bygningstypene nå utvikles vil det i liten grad gis muligheter for ombygning og tilpasning. Det vil bli mye riving.
På mange måter står staten med ryggen mot veggen, der vekstkraft i økonomien framstår som en nødvendig forutsetning for videre finansiering av trygder og veianlegg. Det kan således kjapt knytte seg mistanker om urent spill og vikarierende begrunnelser til statlige forordninger og nye standarder, ettersom de i tillegg til å foregi å skulle løse et problem, også skal sørge for statsfinansene. Det er nesten så man i spekulative stunder kan lure på om hele klimakrisen er en bløff iscenesatt for å sikre den økonomiske veksten. Det hadde nemlig vært en utrolig god ide på riktig tidspunkt. For klimateknologien representerer et helt spekter av nye produkter som vi bare for noen få år siden ikke ante at vi hadde bruk for.
I Stortingsmelding nr. 7 (2008-2009) slår regjeringen fast at Norge må “ bidra til utvikling av teknologi som bidrar til å vise at det er mulig å frikoble økonomisk vekst fra vekst i klimagassutslipp”. I følge en lang rekke økonomer/økologer er dette en feilkobling og en umulighet som best kan sammenlignes med forestillingen om en evighetsmaskin. I sin natur er økonomien et åpent subsystem underordnet jordas økosystem, som i sin tur er endelig, uten vekst og materielt lukket. Så lenge det økonomiske subsystemet vokser vil det inkorporere mer og mer av det totale økosystemet, inntil grensen på 100 %.

Og hva med beboerne?

Resultatene av den teknologiske utviklingen har alltid blitt presentert som sosiale og kulturelle framskritt. Nye oppfinnelser innen medisin, transport, kommunikasjon, utdannelse, økonomi, bolig osv., alt sammen betraktes som en slags uunngåelig evolusjon og foredling av kulturen. Ofte har vi ikke overskuet rekkevidden av anskaffelsene. At også andre sider av menneskelivet har blitt forandret, rekonstruert og transformert, er i mindre grad berørt. Høyteknologisk medisin har brakt med seg nye sykdommer, data-nettverk invaderer privatlivet og overvelder oss med informasjon og nye produksjonsteknologier har snarere økt stressnivået på arbeidsplassene enn å minske det. Også i bygningssektoren har vi sett konsekvensene. En lang rekke av byggematerialene som er introdusert gjennom de siste femti årene har vist seg å avgi helskadelige gasser til innemiljøet. Og koblingene kan være enda mer subtile enn som så; Den britiske arkitektur-kritikeren Martin Pawley anser sentralvarmeanlegget for å være en drivende kraft bak nedbrytningen av familiesamholdet i den vestlige verden, ved at familiemedlemmene oppholder seg i forskjellige rom gjennom vinteren istedenfor å klumpe seg sammen rundt ildstedet.
Teknologene søker hele tiden å holde fokus på gjenstanden, og det nye og det banebrytende knyttet til den. Men ved denne begrensningen overser man lett de sosiale omgivelsene som gjenstanden skal introduseres i. I en svensk studie av beboerne i lavenergihus var de aller fleste meget positive og til dels stolte av å være eiere av den automatiske temperaturkontrollen husene var utstyrt med. Men når dette ble gått nærmere i sømmene, viste det seg at nesten ingen hadde tatt den i bruk, ei heller visste hvordan den skulle kobles og drives. Og noen av dem viste en nesten aktiv mangel på interesse for muligheten.
Eksempelet beskriver en grunnleggende ambivalens som omfatter mye av teknologien vi introduseres for, på den ene siden en nesten uhemmet aksept, på den andre siden en grunnleggende tilkortkommenhet. “We don’t know where we are going, but we are on our way”, slår filosofen Langdon Winner fast og mener at vi på denne måten har overskredet en grense der vi langt på vei er blitt ute av stand til å utfordre og kritisere den teknologiske utviklingen.
Spørsmålet vil alltid være om menneskene har fått teknologien, den sosiotekniske verden, som de virkelig ønsker seg, og som er til det gode for kloden. Dette er et komplekst spørsmål, fordi man sjelden vet hva man virkelig vil ha før man har erfart hva man har fått. Og da kan det ofte være for sent ettersom teknologien gjennom standardisering og sabotering av alternative utviklingsretninger har gjort seg irreversibel.

Boligen som kuvøse eller selvutfoldelse?

Le Corbusier drømte allerede i mellomkrigstiden om å bygge hvor som helst på kloden med “une respiration exacte”. Og slik er det blitt; boligene våre, og for så vidt også de andre inne-rommene vi tilbringer livene våre i, er mer eller mindre hel-klimatiserte med overordnede kontroll- og styringssystemer. Et nødvendig grunnlag for denne automatiseringen har vært å etablere eksakte komfortnivåer som det hele kan styres etter.
Eu-standarden for komfort baserer seg på den såkalte PMV-skalaen utviklet av dansken Ronald Fanger. Den omfatter luft- og stråletemperatur, lufthastighet og relativ fuktighet der “0” på skalaen representerer “Jeg føler meg verken kald eller varm”. Komfort-tilstanden defineres således som et sansemessig fravær. Samme normlegging legges til grunn for lukt, der fravær av lukt skal tilstrebes.
Resultatet blir at bygningene må ventileres godt, til dels mot det ekstreme. Og for å få dette til å gå sammen med det ambisiøse nivået for energieffektivitet som nå avkreves i passivhusene, har det i tillegg til varmegjenvinnere på avtrekksluften vært nødvendig å introdusere behovsstyring. Det finnes flere måter å anordne dette på. En mye brukt metode innebærer at luftmengdene reguleres med CO2-sensorer i alle rom der CO2-konsentrasjonen forventes å indikere bruksbelastningen. Det dreier seg altså fortsatt om en ren automatiserings-teknologi med utgangspunkt i PMV-skalaen, og må ikke forveksles med brukerstyring. Beboernes egne sanseopplevelser vil fortsatt overstyres, og vi befinner oss tett på en tilstand av passiv kuvøse.
Paradoksalt nok er det nettopp en av pionerne i moderne arkitektur, Richard Neutra, som forsvarer ideen om en såkalt omnisensorisk erfaring. At vi behøver et bredt spekter av sansemessige utfordringer, ikke bare for å ivareta vår egen humanitet, men også for å oppleve arkitekturen. Og sosialantropologen Edward Hall følger opp ved å slå fast at vi nå nærmer oss en antiseptisk arkitektur “where all sensations other than visual tend to dissapear” . Han mener at dette ikke bare fratar oss muligheter til å erfare og utvikle oss som individer, men at også hukommelsen affiseres i og med at lukter i større grad er i stand til å vekke dypere minner enn bilder. Man kan også lure på hvor det blir av feromonene i soverom som skal ventileres etter byggeforskriftens krav om 26 kubm friskluft per time per sengeplass.
Etterhvert er det framkommet dokumentasjon som indikerer at det kan være direkte sunt med svingninger i de termiske forholdene. Og at innslagspunktet for “0” på PMV-skalaen vil være avhengig av kjønn, menstruasjons-syklus, rase, fedme, årstid og tidspunkt på døgnet. Også alder spiller inn og barn vil gjerne ha det kjøligere enn voksne, men de blir raskt sosialisert mot det varmere. Konsekvensen kan bli at barna våre vil velge høyere temperatur raskere, noe som ubetinget vil medføre at energiforbruket i samfunnet øker. Også bruken av automatiserte klimaanlegg i seg selv kan gi lignende resultater ettersom det viser seg at toleransen for så vel lavere romtemperatur som svingninger i temperaturen er atskillig mindre blant beboerne av slike bygninger, . Årsakene til dette er usikre, men det antas å henge sammen med at man i mer naturlig ventilerte bygninger har større innflytelse over egen situasjon.
Hvert eneste område av teknisk/funksjonell organisering i det moderne samfunnet kan betraktes som en type instrumentalisering som vi er dømt til å underkaste oss. Teknologien stiller seg i mange tilfeller mellom oss selv og naturen. Kanskje også mellom oss selv og vår egen natur. Og den regulerer våre relasjoner istedenfor at vi selv må regulere dem.
“Early this morning. I was in a bad mood and decided to break a law and start my car without buckling my seat belt” bekjenner sosiologen Bruno Latour. “It first flashes a red light “FASTEN YOUR SEAT BELT!”, and then an alarm sounds: it is so high pitched, so relentless, so repetitive, that I cannot stand it. After 10 seconds I usually swear and put on the belt. This time, I stood the alarm for twenty seconds and then gave in. My mood had worsened quite a bit, but I was at peace with the law – at least with that law. I wished to break it, but could not. Where is the morality? In me, a human driver, dominated by the mindless power of an artifact? Or in the artifact, forcing me, a mindless human, to obey […]?”
Tilsvarende regime vil ligge som et betingelsesløst grunnlag for den automatiske energispareboligen. Ved skru av vifta fordi den bråker for mye, eller i det hele tatt å åpne soveromsvinduet om natten slik at avtrekksluften unnslipper varmegjenvinneren, blir å ligne med overlagte sabotasjehandlinger ikke bare mot egen strømregning, men mot samfunnet som sådan.

Mestrer vi det?

De fleste har stiftet bekjentskap med fenomenet teknostress; når PC’ en krasjer, mobiltelefonen slår seg av uten videre. Og risikoen øker ettersom vi i stadig større grad omgis og gjøres avhengig av tekniske løsninger som vi mangler innsikt i. Smarthus-teknologien framstår som utilnærmelige svarte bokser, med inndata som gir utdata, og slik ivaretar og styrer et stadig bredere spekter av beboernes behov til enhver tid. Stortingsmelding NOU 2001:22 hyller Smarthuset med uhemmet eufori, men bemerker likevel at: ”Tillit til systemet kan føre til at brukeren endrer atferd og venner seg av med å kontrollere risikofaktorer selv (for eksempel om kokeplaten er slått av)”.
Mange vil hevde at mennesket har et grunnleggende behov for å ta vare på seg selv, å mestre sine egne livsbetingelser. Så sent som for 4-5 år siden kunne man stadig høre beklagelsen: “Hvorfor kan jeg ikke lenger skifte lyspære i den nye bilen min”? I dag er denne klagen utdatert. En teknologi trenger bare noen få år på å etablere seg slik at man aksepterer at det er slik det skal være. I mange tilfeller innebærer dette at handlingsrommet vårt innskrenkes, og således også innflytelsen og herredømmet over eget liv. Psykologen Richard Stivers mener at teknologien på denne måten koloniserer våre erfaringer, meninger, følelser og bevissthet. Og dermed på sikt bryter ned vår dømmekraft og ansvarsfølelse.
Etter at kravet om vedovn og pipestokk ble opphevet i Teknisk forskrift 2010 er det ingenting så ubeboelig og dysfunksjonelt som et passivhus når strømmen går, en foreteelse som forventes å skje stadig oftere i framtiden som følge av klimautviklingen. The engine isn’ t responding; alt av ventilasjon og varmesystemer stopper opp, og enhver form for menneskelig inngripen blir virkningsløs.

EPILOG: Mot en mer effektiv energieffektivisering?

Jeg har i artikkelen forsøkt å beskrive hvordan mange av de raske og ofte irreversible veivalgene som nå gjøres for å øke energieffektiviteten og redusere klimabelastningene innen bygningssektoren har problematiske sider. Følgene vil blant annet kunne bli grunnleggende endringer av boligfunksjonen. Og flere av tiltakene vil ha sosiokulturelle konsekvenser som i neste omgang lett kan undergrave effekten av dem.
Og bak veivalgene ligger konsekvent forutsetningen om samtidig bidrag til den økonomiske veksten. Dette har langt på vei forplantet seg inn i forskningsprogrammene, som har gått igjennom et skifte fra å være science in the public interest til å bli science for private goods.
Spørsmålet er om ikke klimaspørsmålet er for alvorlig til å pålegges dette vekstkravet. At situasjonen nå er så kritisk og trusselen så stor, at man må søke de beste løsningene uavhengig av kommersielle hensyn. Og at man i prosessen tar utgangspunkt i erkjennelsen om at parallell utforskning av flere løsningsalternativer ikke bare kan gi mer robuste svar, men samtidig opprettholder retrettmuligheter etter hvert som blindveiene ganske sikkert vil åpenbare seg.
Mens passivhus-strategien fokuserer på høyest mulig ytelse i ferdigstillelses-øyeblikket, kan det godt være at gevinsten på sikt vil bli større ved å nedprioritere akkurat dette, og kanskje til og med redusere den tekniske energieffektiviteten noe til fordel for mer demokratiske og brukertilpassede løsninger.

EPILOG: Men hvor ble det av den effektiviserte energien?

La oss så ta utgangspunkt i vi gjennom en kanskje mer helhetlig tilnærming makter å utvikle teknologiske forutsetninger for en sikker og vedvarende energieffektiviseringen av bygningene våre. Er det dermed gitt at dette vil føre til reduksjoner i det generelle energibehovet og således også utslippene av klimagassen CO2?
Det grunnleggende problemet er at energi representerer den ene varen som alltid behøves for å lage eller bruke noe. Og igjen er det vekstkravet i økonomien som lurer. Økonomen Robert Ayres hevder at energiøkonomisering alene kan forklare 60 % av den økonomiske veksten i USA de siste 100 årene, mens økt innsats av kapital og arbeid bare forklarer 40 %. Hvis dette er riktig, og at det også vil gjelde i framtida, kan vi gå utfra at energieffektivisering fører til sterk økonomisk vekst. Og resultatet kjenner vi godt; økt forbruk av råvarer og utslipp av miljøgifter, samt forsterket belastning på naturområder og biologisk mangfold. Ayres konkluderer med at denne vekststimuleringen vil være så vidt kraftig at resultatet raskt kan bli en netto økning i energiforbruket.

Mønsteret kan lett spores i bygningssektoren. Mens byggeforskriftene fra 1960 til 1990 ved flere anledninger fikk skjerpet isolasjonskravene, og den teknologiske utviklingen samtidig lanserte stadig mer energieffektive materialer, oppvarmings- og ventilasjonssystemer, steg energiforbruket i boligmassen i samme periode med nesten 40 %. Bakgrunnen var for en stor del at arealforbruket i boligene økte kraftig. Men for leilighetsbygg steg også energiforbruket per kvadratmeter, fordi vi samtidig har utvidet fyringssesongen og skrudd opp romtemperaturen, og større deler av arealet varmes opp blant annet ved at lagringsplassene i kjeller og loft nå nesten helt er integrert i boligarealet.

Fenomenet beskrives gjerne som tilbakevirkningseffekten, og bakgrunnen er denne: Når energiforbruket går ned, får husholdningene fristilt en større andel av lønnen til andre formål. Flere forbruksforskere har allerede registrert at vi i tillegg til å bygge større hus også pusser opp og skifter ut innredninger oftere. I tillegg øker reiselysten, og vi kjøper mer elektronikk, klær og andre forbruksvarer, som i de fleste tilfeller er produsert med lite effektiv kullforbrenning i Asia. Resultatet av energieffektivisering i bygningssektoren kan således i verste fall bli at de samlede klimagassutslippene stiger, såkalt backfire.
Vi har i utgangspunktet tre måter å styre energiforbruket på; å forbruke mer effektivt, å forbruke annerledes eller forbruke mindre. Vi har per i dag konsentrert oss om den første muligheten, å forbruke mer effektivt. Dette ser ikke ut til å fungere. Ren energieffektivisering uten at også det samlede klimabelastende energiforbruket reduseres, synes meningsløst. Å forbruke annerledes innebærer at pengene benyttes på mindre klimabelastende varer som frimerker, frisør, og kulturopplevelser, for ikke å snakke om arkitektonisk kvalitet framfor kvantitet. Her er mulighetene mange. Og til sist har vi altså alternativet; å bruke mindre, noe som for bygningssektoren først og fremst vil bety reduserte arealer.
Mange vil mene at svaret ligger i en kombinasjon av disse tre angrepsmåtene. Og det er allerede utviklet tilpassede verktøy for global fordeling av byrdene ved en slik tilnærming, blant annet såkalte personlige klimakvoter. Og dette vil ikke nødvendigvis være i konflikt med velferdssamfunnet vårt, hevder økonomen Tim Jackson i sin bok “Prosperity without growth”. Mens forbruket i USA har fordoblet seg i løpet av de siste førti årene har andelen amerikanere som betrakter seg selv som lykkelige sunket stødig gjennom hele perioden. Og ifølge en befolknings-undersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå svarte 31 % i 1985 at de var materielt helt tilfreds, mens dette i 1999 var sunket til 21 %. I samme periode steg boligarealet fra 30 til 50 kvm per person. Tilsvarende tendenser finner vi igjen i de fleste av klodens rikere land. Og slike resultater kan betraktes som empiriske bevis for at en tilbake-vending til et lavere forbruksnivå ikke ville gjøre ting verre, snarere tvert imot. Og for Norges vedkommende var det kanskje riktig som tidligere industriminister Finn Lied slo fast, at vi var ferdigbygget allerede på midten av 1970-tallet.

Bjørn Berge
Gaia Lista

 

Annonser

lågenergihus som byggs av naturliga material, utan att ge avkall på design eller boendekomfort

Kategorier